En spesiell dag

En liten del av søks området.

Jeg har brukt mange dager på å tenke hva jeg skulle skrive her. Egentlig er jeg enda ikke sikker på om jeg vil skrive noe som helst. Det er flere grunner til at jeg er usikker. Både det at det er vanskelig å beskrive hva man selv føler i forhold til en slik lete aksjon og pga at jeg har den dypeste respekt for den forulykkede og de pårørende. I forrige uke ble en eldre dame borte i fjellet her og familien hadde sist kontakt med henne kl 14.30 på ettermiddagen. Hun ble meldt savnet ca klokken 20.30 samme kveld. Den ettermiddagen høljet det ned her klokken 15.30. Når jeg stod opp om morgenen så jeg at jeg hadde fått melding om å komme ut med hundene. Jeg ventet på en vennine (også med hund) og dro så opp til rednings sentralen og meldte oss. Lederen for operasjonen mente at det var best å sende de godkjente hundene ut først. Og det er jo ren logikk. For hver ekvipasje som ble sendt ut, ble det jo lagt nye lukter, for de som allerede var ute. Når Vegard kom hjem av jobb om ettermiddagen dro han opp og meldte seg. Han gikk ut ca klokken 21 om kvelden og var hjemme noe før 2 om natten. Fremdeles ingen tegn til savnede. Torsdag var jeg på jobb og kunne ikke gå i fjellet. Men så sent torsdag kveld fikk jeg en oppringing om jeg kunne stille klokken 9 neste morgen, med begge hundene på søk. Selvfølgelig gjorde jeg det.Jeg funderte litt på hvordan jeg skulle klare å jobbe med begge hundene samtidig. En løsning jeg tenkte på var å låne den ene ut til en annen gruppe. Men på gruppen vår var det 2 til som var hundevant og i tilegg var det ønsket å ha de på denne gruppen.

Noe av området.

Det første vi måtte gjøre var å kjøre opp til startpunktet med en ATV (terreng firhjuling.spare mest mulig krefter). Bak ATVèn var det festet en smal henger. Den skulle jeg og ei anna med hundene sitte i . Ja,ja tenkte jeg her er det bare å belage seg på å gå opp hele veien. Mine hunder har aldri sittet i en slik! Ok, det var et forsøk verdt. Så først klatret hun andre oppi så jeg. Jeg ropte inn hundene. Cornelia hoppet oppi fanget mitt med en gang jeg gikk oppi. Loke tenkte seg litt om. Men så var det som han tenkte; tør de så tør jeg. Det gikk forbausende bra, heldigvis. For det var litt av en stigning og et gjørmehav etter all trafikken. Et stykke etter at vi hadde begynt på turen, begynte Cornelia og trekke mot en elv, med temmelig høye kanter på siden,som gikk opp mot en rygg. Her ble vi veldig usikre på om hun hadde noe i nesen eller ikke. Men vi konkluderte med at det kunne være lukter fra andre lag, som hadde pasert tidligere.
Jeg hadde planlagt i hodet at jeg ikke ville ha begge løse samtidig. Var redd for at de da bare ville leke og ta det som en søndagstur. Det forunderlig var at jeg etterhvert så at begge hundene var i arbeidsmodus, det var akkurat som at de senset alvoret. Så vi valgte å la begge gå løse samtidig. Etter å ha kommet oss et bra stykke innover, sa jeg at jeg gjerne skulle hatt noe hundene kunne forbinde med den savnede. Heldigvis var det en som hadde en tom brødpose og handlepose,som hadde tilhørt henne. Litt senere kom også en på at hun hadde solbrillene hennes i lommen. Så hundene hadde svært lite å gå på i forhold til alle som hadde gått i området. Rednings aksjonen var da trappet ned til søk etter omkommet.
Jeg sa i fra til resten av gruppen at jeg ikke forventet at Loke og Cornelia ville gå bort til en omkommet, siden de ikke var trent på det. Men jeg antok at de ville markere og så forvente at jeg gikk foran. Eller vi kunne håpe på gjenstands funn. Nå var ikke troen min veldig sterk på det tids punktet, siden så mange dyktig folk hadde gått før oss. Men som jeg sa den ene meteren er ikke søkt på, siden hun ikke er funnet. For å gi dere et bilde av noe av terrenget hos oss, se bildene. Hvis jeg skulle skrive om alle tanker og helle lete aksjonen ville jeg antagelig blitt sittende her lenge. Men for å gjøre en lang historie kort. Loke begynte plutselig å markere midt ute i ødemarken. På oppover turen begynte han å sirkle. Han stopppet, så på meg og tydelig prøvde å fortelle meg noe. Da var vi 2 i lag, siden vi prøvde å dekke mest mulig av området. Vi tilkalte resten av gruppen og etter en stund ble avgjørelsen om å fortsette tatt. Det området vi var i lå sannsynligvis for langt nede og var veldig gjennomsøkt fra før av…………….På tilbake turen fra fjellet fikk vi beskjed om å dele gruppen. Noen gikk tilbake til “Blåfjellvannet”, 2 gikk oppå en høy rygg mens 2 av oss gikk under ryggen og fulgte bekken nedover.  Etter å ha gått et bra stykke tilbake, satte plutselig Loke i å halse. Jeg ropte stopp til Cornelia. Vi stod en stund og så oss rundt og lot hundene få gå fritt. Jeg sendte Cornelia ut på gjenstands søk, uten funn. Loke sirklet og hadde tydelig lukten av noe. Jeg må gjøre den erkjennelsen at på dette tidspunktet var jeg segneferdig selv. Jeg hadde fjell sko,som var fylt av vann og et kne som hadde hatt total havari på oppover turen. Er det min unnskylding for å gjøre en gedigen fører feil. Nei, men det er sannheten. Samtidig som jeg stod og så oppover “skrenten”, glemte jeg å sende hunden ut på motsatt side. Vi konkluderte med at det kanskje var et dyr, siden vi ikke fant noe. Nå var vegetasjonen så tett at det var umulig å se alt, uten at vi hadde hatt en stikke og gått og slått tilside med. Samtidig måtte vi ha klatret og det hadde kneet mitt sagt stopp med. Vi tok oss ned og ga beskjed om at hunden hadde markert begge veier, men kun en plass halset han. Lederen for Røde Kors tok det svært alvorlig siden det var eneste markeringen på hele aksjonen. Jeg selv fikk ikke ro i meg og Vegard var antagelig veldig lei av å høre meg si at jeg skulle opp igjen og rundere der. Det viste seg at hun lå i lia, ovenfor der Loke markerte. Hun har falt ned der i tåka,som kom den ettermiddagen.. Det måtte gå 15 personer med 2 meters mellomrom for å se henne. De delvis klatret og gikk.  Av en eller annen grunn viste jeg innerst inne at Loke hadde rett. Hvorfor i alle dager skulle han plutselig begynne å markere midt i ødemarka!!!!!Jeg kan ikke si at jeg er stolt over at jeg tvilte på hunden, men som en sa til meg. Hvis det hadde vært liv ville han gått helt frem. Så var det jo også alle som hadde lett der før. Men antagelig var det rett vinddrag når vi paserte og Loke fikk det i nesen. Er jeg stolt av arbeidet hundene mine gjorde,ja. De gikk fra 9 om morgenen til ca kokken 16 på ettermiddagen og viste ingen tegn på at de var slitne. For å sitere ei jeg trener i lag med. Sammenlignet med et slikt arbeid er poeng summene i konkurranse ringen bare “bullshit”. Det er i slike settinger vi virkelig ser hva som bor i en hund og nytte verdien av å trene hund. Cornelia ble faktisk klasse vinner i lp3 på lørdagen, men det betyr liksom ingenting, sammenlignet med å kunne gjøre en slik jobb i lag med hundene.

Loke er tilbake:)

Til sist vil jeg si at jeg har enorm respekt for alle som hjalp til. Både frivillige, røde kors, rednings hundene, hjelpe korpset, militæret, politi osv.  Fantastisk å se en slik innsatsvilje fra både lokale folk og andre uten i fra. Det er godt å vite at de pårørende har fått en løsning.

PS: Jeg er faktisk begynt å vurdere redning igjen, tanken som jeg egentlig la bort når Lucky døde.

2 comments

  • Du skal väre stolt av den jobben du og hundene gjorde i leteaksjonen. Det var Loke som markerte, så de kunne sende ut nye mennesker til å finne den omkommende. At du var sliten og ikke orket mere er helt menneskelig etter en sånn dag. Dere gjorde en fantastisk innsats. Så tenk ikke så mye på at du ikke tenkte helt klart akkurat der og da, det er helt menneskelig. Klemmer fra Gerd

  • Eg e imponerte av hundene dine Eva-Liz. Trist med utfallet , men bra at Dere fant henne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *