I går var vi påmeldt klasse B i bruks. Jeg har vinglet veldig om vi skulle delta. En ting er at jeg har vært i dårlig form selv pga hals vonde 🙁 Men jeg har følt meg usikker på om det overhodet kunne gå 🙄 I klasse B er «felt», «hals», «fremad sending», tung apport momenter, som er nye for Solan. Da vi også trener jakt og lydighet, sier det seg selv at noe kommer litt i bak leksa 😉 Framsendingen er et kapittel for seg selv….Det å sende Solan ut på en rett line, er ikke noe problem.Men å få han til å begrense farten er noe helt annet…….. 🙂 Solan er en type hund, som når han skjønner hva jeg vil, gjør han det med full fart og glede. Tja, han skal jo liksom bremse litt etter noen meter….. 😉 Utfordringen på feltet er at bruks felt er begrenset og tråkket, det er ikke jakt feltet 😕 . Jeg vil ikke ødelegge Solans utrolige natur talent i jakt feltet med å begynne å begrense han. Så det jeg gjorde var å dra til klubben, ta et par runder med felt. Der jeg så brukte andre signaler enn på jakt feltet I går viste det seg å være et sjakk trekk. 😆 Solan gikk, som en konge i feltet. Han fikk 9 poeng, 1 poeng trekk, fordi jeg ble litt ivrig. 😮 Når han kom inn med siste gjenstanden glemte jeg meg helt av og tok den før han var i utgangsstilling. 😎 På morgenen hadde det regnet mye,så alt var rimelig vått.Jeg ble litt stuss over at Solan tjafset på de første gjenstandene.Men tror det var fordi de var myke og søkkvåte 😕 Jeg trener som oftest med vanskelige gjenstander. Små, hard plast med lite fert osv. Vegard filmet en del av feltet. Men som han sa, det var ingen vits når Solan var langt ute, fordi da vistes han ikke. Vi endte på hele 344.5 poeng og det uten spor karakter 😈 Jeg valgte å bryte sporet. Solan gikk godt ut på spor oppsøket og hadde sitt vanlige driv i lina. Men etter kanskje 150 meter kom vi til en plass, der han tydelig mente at det var en gjenstand. Men ingenting var der Jeg fikk han videre, men totalt tror jeg vi gikk i en sirkel mellom 6-8 ganger, der han hele tiden ville tilbake til akkurat den plassen. Siste gangen vi endte opp der, begynte han nærmest å grave, fast bestemt på at det var fert av noe. Når jeg da viste at vi hadde ca. 12 minutter igjen på et spor på 1.5 kilometer, så jeg ingen hensikt i å fortsette. Jeg valgte å bryte, så spurte jeg om jeg kunne få gå lydighets delen og feltet, siden det var debuten vår i klasse B. Det fikk vi og det gikk så bra at jeg virkelig angret på at vi ikke var påmeldt i dag også Men dessverre fant de ikke sporlegger, ellers hadde jeg fått deltatt. Solan og Duracell fikk 10 på fellesdekket. Felles dekket i klasse B og A er på 5 minutter med skudd og skjult fører Dessverre ba jeg Vegard om og ikke å filme fellesdekket. Herreminn sa jeg, en kjedelig 5 minutters film med 6 hunder, som bare ligger der Akkurat det har jeg sagt noen ganger før og fått angre. Etter at vi hadde lagt hundene, skulle vi gå ut av banen og bak en bobil. Vi var vel akkurat kommet til bobilen, da vi hørte at det ble ropt. OK, tenkte jeg, ikke se deg bak og påvirk Solan (det var ikke mitt navn, som ble ropt). Bare gå. Dessverre ble det mye spetakkel bak meg, så jeg må bare snu meg rundt. Det første, som slo meg var «Nei, ikke en gang til»!!!!!!!!! 😥 For å gjøre det kort, så lå Solan og Duracell akkurat slik vi hadde forlatt dem. Det gjorde ingen av de andre hundene….. Den ene svarte Schæferen hadde reist seg, gått bort til en Aussie og virkelig prøvd å få den opp. Til slutt hadde Schæferen lagt labbene på hodet til Aussien og trykt den ned. Så hadde Aussie nr 2 funnet ut at den skulle «hjelpe» Aussie nr 1………. Det kunne da ikke en Schaefer tispe ligge stille og bare se på, så den bestemte seg også for å si sitt. Det var i det hel tatt «lurve leven». Så jeg prøver fortvilt å be de andre ikke kjefte og rope.  Nå har jeg i lang tid slitt med Cornelias trivsel på banen etter en episode der de andre hundene begynte og sloss ved siden av henne på et fellesdekk. Så fortvilelsen kom absolutt frem, når Solan også måtte havne i en slik setting. Det som jeg opplevde med Cornelia var at hun ikke bryr seg om hundene. Men det var kjefting og roping av førere, som ødela.  Jeg og føreren til Duracell stod og så på hverandre og lurte på hva vi egentlig skulle gjøre. Så vinket dommeren oss frem. Helsike tenkte jeg, jeg har ingenting på meg, som belønning. Heldigvis fikk jeg en godbit på tur inn på banen av Duracells eier. Jeg valgte å gå frem til Solan og avslutte, som det skulle ha vært et helt vanlig fellesdekk. Vi måtte selvfølgelig begynne et nytt fellesdekk med de hundene, som ikke var skyldige i episoden. Det gikk helt fint. Solan og Duracell lå helt som vanlig. Jeg tror faktisk at det var bra for dem å ta et nytt med en gang. Antagelig er de såpass trygge i seg selv, at de antok at det bare var trening det første