Motivasjon og mestrings glede. Av og til kommer jeg i tanker om disse begrepene. Hva skal til for å holde motivasjonen og hva gir meg mestrings glede. Er det når oppgavene blir for vanskelige eller er det når jeg føler at jeg har klart noe bra. Av og til så assosierer jeg barn og hund. Hvis en 3 åring kommer og viser sin aller første hodefoting, sier jeg da dagen etter at han bør klare å tegne et menneske med korrekt antall øyne og fingre, eller roser jeg barnet og sier hvor flink det er. Hvordan holde motivasjonen oppe for videre læring? Skal jeg gi en vanskeligere oppgave eller skal jeg si at når du gjør så godt du kan, er det faktisk bra nok. Jeg kan jo også assosiere det til voksne personer. Hvis noen sier til meg: «Kan du se gjennom denne IOP planen», så vet jeg med en gang hva det dreier seg om. Hvis noen derimot sa det til en som jobber på et bil verksted, er det slett ikke sikkert at personen aner hva du snakker om. Derimot hvis personen på bil verkstedet fikk en mulighet til å sette seg inn i hva en slik plan er, kunne personen nok komme med innspill. Slik er det også med barnet og hodefotingen. Hvis barnet får tid til å modnes og forbedre fin motorikken, vil det nok sannsynlig etter hvert, kunne tegne mer detaljerte mennesker. Men hvis det allerede dagen etter første mestringen av en hodefoting fikk en vanskeligere oppgave, ville det da fortsette å forsøke?

Slik tenker jeg i forhold trening av hund også. Hvis jeg tar utgangspunkt i Gurin, som er den yngste i flokken her.  Om jeg nå valgte å stille meg opp foran et lydighets hinder og ba henne hoppe over. Da ville sannsynligheten være stor for at hun utførte det korrekt. Men hva om jeg stilte meg opp foran et agility hinder? Jeg vil tippe at sannsynligheten minsket betraktelig da. Hvorfor, jo fordi et agility hinder ikke er tett og Gurin har ingen assosiasjoner fra tidligere, til å hoppe over et slikt. Så kan man jo si at hun burde gjøre det på kommandoen min. Men kan man forvente at en 1 års hund, har generalisert en «hopp» kommando helt? Så hva er da min oppgave, som trener. Bør jeg forvente at hun skal utføre det eller bør jeg tenke over hvordan jeg kan motivere henne til videre prestasjoner. Fra mitt ståsted er det ingen tvil om at jeg bør legge treningen opp slik at hunden har en reel mulighet til å lykkes. Nå er Gurin trent inn med basis i frivillig adferd, så sannsynligheten er egentlig rimelig stor, for at hun ville ha «grublet» litt over saken og så ville hun faktisk hoppet. Men la oss si at hun ikke var trent inn med en slik metode. Hva kunne jeg da gjort for å hjelpe henne og motivere henne til å mestre en ny vanskelig oppgave? Her er det flere valg muligheter: En leke på andre siden, kaste en leke over, stille seg nærmere hinderet, en godbitskål på andre siden, en hjelper osv. Nå er det slik at mine hunder er svært fører oppmerksomme, så la oss si at jeg hadde valgt å presse henne til den oppgaven, som hun i utgangspunktet ikke hadde noen forutsetning til å forstå.  Jeg stiller meg opp foran hinderet i vanlig stram lydighets stilling, Gurin sitter da i utgangsstilling og jeg sier «hopp». Dette gjør jeg da X antall ganger, mens Gurin antagelig blir mer og mer forvirret. Til slutt har jo da også irritasjonen min nådd uante høyder, fordi hun jo kan hoppe!!!!!Til slutt velger jeg å gi henne en time out i bilen, og slenger samtidig ut av meg: «hun er overhode ikke på nett!!» Så skravler jeg med de andre trenings kompisene og vi er skjønt enige om at noe annet må prøves. Et forslag er at en av de andre kan holde henne igjen på ene siden imens jeg roper på henne på motsatt side. Som sagt så gjort. Dette skal prøves. Jeg henter så den lettere forvirrede hunden i bilen og strener målbevisst fram til hinderet. Der så en person tar tak i halsbandet og holder henne igjen. Jeg stiller meg opp med et besluttsomt utrykk i ansiktet. Jeg roper på henne og medhjelperen slipper bandet. Gurin smyger seg så i full fart rundt hinderet til meg, imens ørene henger ned og halen er passe slakk i viftingen. Dette gjentar vi da 4 ganger med samme miserable resultat. Den 5 gangen kaster Gurin seg rundt og springer mot bilen. Nå kjenner jeg at jeg ikke bare er lettere irritert, men passelig forbannet på den shit hunden!! 😈 Jeg parkerer henne i bilen, mens jeg gir klar beskjed til resten av gjenget, at jeg skal da jaggu ta vise hvem som er staest. Bare jeg får henne ut av bilen igjen…………….. 🙄