Av og til blir det ikke som man har tenkt. Vi hadde så mange planer du og jeg. Dvs, det er ikke sikkert at du visste om planene våre. Men du protesterte aldri på dem og var alltid 100% med meg. Det siste jeg gjorde før jeg la meg onsdag kveld, var å be Vegard brøyte «treningsbanen», slik at vi kunne gå rett ut å trene, etter jobb. Dessverre blir vi aldri mer å gå ut å trene du og jeg. Noe utenfor vår kontroll, førte til at vi måtte gi slipp. Nå må jeg forholde meg, til å aldri mer høre «pratinga» di eller kjenne gleden på treningsbanen over alle dine særtrekk. Eller bare rett og slett være oss i sammen.
Enda er det så nært at jeg ikke klarer å prate om hva som skjedde og vi har heller ikke svaret enda. Jeg vet at om en tid, vil jeg kunne forholde meg til tapet av Mikke. Men akkurat nå ber jeg om å bli respektert for at jeg ikke klarer å si noe om dette.
Imellom «Hei» og «Farvel» er det så utrolig mange fine minner.