I går fikk Gurin være med på klubben. Det jeg ikke viste var at Vegard hadde filmet oss også. Filmen er under teksten. Jeg gikk et stykke unna de andre, siden jeg regnet med at lille tøtta var tisse trengt. Samtidig ville jeg unngå at hun sprang bort og «forstyrret» ekvipasjene på banen. Men benyttet selvfølgelig anledningen til å belønne litt kontakt/innkalling også 🙂 Første del av filmen,viser hvordan jeg synes innkallings «trening» faktisk kan gjøres i en naturlig setting. Jeg er kanskje litt utradisjonell i mine tanker om «hunde trening».Men jeg tror på alt man kan «fange» i hverdagslige situasjoner. På den måten unngår man også at hunden utfører adferd av rent situasjonsbetinget preg. Filmen jeg la ut av Solan i går,viser også mye av hvordan jeg tenker. Ofte velger man feks å trene fvf på denne måten:» Man tar hunden med seg på en gitt plass på trenings banen- man kommanderer hunden på plass- så går man noen meter, for så å belønne.» Selvfølgelig kan jeg også trene slik. Spesielt hvis jeg vil ha innputt fra de andre i trenings gjenget. Eller evn ha en «belønnings hjelper». Men jeg tror ikke at man kun skal trene slik. Min oppfatning er at man har mest hverdager med hunden og minst konkurranse dager i løpet av et år. Så bør ikke sammarbeidet i en ekvipasje strekke seg utover de få minuttene man er på konkurranse banen? Siste del av filmen med Gurin viser, hva som skjer når det kommer en Rottweiler valp på ca. 5 måneder bortover. Den var bare så sosial 🙂 Nå viser filmen veldig godt hva jeg ofte gjør i forhold til valpe innlæring. Eller den viser mye av det jeg ikke gjør 😉 Som dere ser: Jeg er ganske passiv. Jeg får ikke panikk fordi det kommer en fremmed hund bort til oss. Jeg har ikke band på Gurin. Jeg velger å la henne få hilse på den jenta. Etter litt kos kaller jeg henne inn. Disse tingene er jeg bevist på. Jeg vil ikke lære valpen å få «passelig panikk» om det kommer noen bort til oss. Jeg vil belønne at valpen velger meg. Jeg velger også å være så arrogant at jeg stoler på at jeg har vært «ok» nok tidligere, så valpen vil komme, om jeg kaller inn i rette øyeblikk. Nå er jeg så heldig at Gurin fra oppdretteren har fløyte innkalling. (Takk, Bent for et toppers grunnlag) Noe som er et absolutt her, er at jeg ikke «fanger» henne, når hun kommer til meg. Hun får selv velge å bli eller gå.

 

Nå ville jeg selvfølgelig valgt et annet handlingsmønster om jeg hadde oppfattet den andre valpen, som negativ eller en annen hund med «dårlig utviklet» kropps språk.