Under er litt film av Solan fra i dag. Solan er og blir en fantastisk hund. Men det som ikke vises, når man konkurrerer med en slik hund er den «stramme linen» man balanserer på, som fører. En slik hund er utrolig lettlært, dvs på både godt og vondt. Samtidig skal det så lite til av signal fra meg, før han reagerer. Denne uka har jeg opplevd et konkret eksempel på dette. Solan har kunnet nese prøven fra han var liten valp, alltid fått masse belønning, siden han har vært dyktig. Det eneste han av og til har gjort er å kaste den litt i egen munn, minner meg om et «stolthets kast». Så for noen dager siden, fant jeg ut at det var lenge siden vi hadde trent på nese prøven. Jeg fant fram pinner og la ut. Ropte på Solan. Så langt, så godt. Så kom det utrolige. Solan sprang bort i en krå, la seg på rygg med bena i været og tisset på seg!!!! 🙁 Jeg skjønte absolutt ingen ting. Men pakket alt bort og begynte å gruble. Jeg fant ut at det måtte være noe, jeg hadde gjort ubevist. Da Vegard kom hjem ba jeg han prøve, bare for å sjekke om det var meg. Nei, når Vegard prøvde, sprang Solan bort til meg og «gjemte» seg. Ok, da handlet det ikke om meg, men om pinnene. Jeg bestemte meg for å kjøre ren motivasjons trening. Startet med flere korte økter der jeg la pannekake biter mellom pinnen og sa bare «værsågod». Solan valgte flere ganger å ta rett pinne med seg tilbake, da var det skikkelig «julaften» belønning. Nå er han tilbake i fin dur, som dere ser på filmen. Vegard og jeg har virkelig grublet på hva det kan være, som forårsaket reaksjonen på neseprøven. Den eneste forklaringen vi er kommet frem til, er denne. Vi tror at en gang jeg trente med Gurin, ba jeg han gå bort!! 🙄 Det har han tatt, som en beskjed om å holde seg unna pinnene. 😐