Ja, så sa Emma når hun så oppover berg og krattOg hun skulle gå ett spor. Jeg derimot var som vanlig i det lystige hjørnet når jeg meldte på…så jeg hadde begge hundene og dermed 2 spor Loke sitt spor er en kilometer og tro meg en kilometers spor er ikke noen søndagstur. Spesielt ikke hos NTBK. Det går opp,opp,opp, og så ned!!!!! Av og til er det så bratt at du faktisk klatrer, så nedover har det hendt at jeg har brukt ake metodenJeg trodde også at Loke muligens vile ta det rolig i sporoppsøket. Trodde jeg! Så jeg lot linen gå ut…og etter det så jogget jeg etter en glad og lystig hale svans Etter første pinne markering syntes jeg det gikk vel lenge, så jeg trodde faktisk at vi var på ville veier. Men sporleggeren hadde latt det gå 350 m til neste Loke hadde faktisk spor ved siden av bekk og kryssing over bekk. Han nølte ikke, det var rett på sporet hele veien. Men i tredje bekk avgjorde jeg at nå måtte jeg puste, så der lot jeg han kjøle seg og drikke. Så tenkte jeg at pyttsann vi har sikkert rotet oss bort og brukt alt for lang tid. Tro meg, jeg ble bra sjokkert når Loke markerte neste funn. Desverre presterte jeg og, å miste 2 pinner ut av vesten og ikke finne en som han markerte. (Kan det være pga av svette og pustevansker..)Ergo kom vi til mål med 3 pinner for lite pga av førerI tilegg hadde vi flott tid.Godt innenfor tids grensen, selv med bade stopp eller var det puste start Cornelias første møte med bruks sporten var jeg spent på. Men der tenkte jeg at her får jeg gå stille og rolig. Virkelig kunne lese hunden.Trodde jeg Cornelia har jo virket litt usikker i sporet og liksom ventet på meg for dirigering.Dvs de få gangene hun har vært i kontakt med sporFor å være helt ærlig, har hun kun gått noen få motivasjons spor tidligere med masse belønning i. Så dette tenkte jeg kan ikke gå bra. Men målet var å se hvor hun er nå. Da jeg fikk vist spor oppstarten tenkte jeg at dette kan ikke være meningen. (I klasse D legger fører selv sporet, så går dommer etter ekvipasjen) Alt jeg så var et høyt berg og masse buskas rundt. Emma stakkar fikk henvist sporoppstart stupbratt ned mot Rombakk fjorden. (Og begge har vi høyde skrekk)Heldigvis var det bare kødd med Emma sin utgang men vi skulle nok begge opp det salig høye berget.  Egentlig var det ikke så galt å gå når jeg startet men jeg slet etter å ha gått Loke sitt først.I tilegg gikk jeg “kilometervis ekstra,bare for å komme meg ned Men fremdeles med godt mot, Cornelia vile jo ta det med ro i sporet Haha,ca 20 minutter etter at jeg hadde slept meg tilbake fikk jeg beskjed om at vi skulle starte. Jeg selet på henne og registrerte delvis at hun vibrerte av iver! Hva skjedde så. Jo jeg hang atter en gang etter en lykkelig hale oppover “fjellet». Jo, Cornelia kan gå sporHun gikk som en “sneplog” oppover og fikk med seg den minste detalj i sporet.(Selv med vekten av hele meg etter seg)Jeg derimot vurderte å bryte hele løpet Jeg var så “sliten” at den ene pinnen som hun markerte brydde jeg meg ikke om å se noe særlig etter, selv om jeg absolutt så hennes markering. Jeg kastet et blikk ned og tenkte pyttsann hva skal jeg med pinner dit jeg nå er på vei………..
Under noen film snutter fra apel delen. Det ble et kapitel for seg selv. Begge hundene dempet, som de aldri før har gjort. Cornelia vile rett og slett bort fra apel plassen. For å si det enkelt; vanligvis går hun lineføring til 9 eller 10 poeng. I dag var det så vidt vi fikk 5. Loke tok en tjuv start på aporten og regnet kanskje med at det fremskyndet hjemturen! Men Cornelia fikk 10 på apporten og 7 på hopp over hinder med sitt og tilbake. Trekt pga dk og en mini touch. Alt i alt “2 premie og Godkjent” på Cornelia med 5 poeng fra opprykk. Loke, hm….. Men Loke var eneste hund som fikk 10 poeng på sporoppsøket og spor det kan våre hunder gå Men kan føreren deres det. Se det er en annen blogg artikkel.