I dag fikk jeg en trist telefon fra Liss. Hun fortalte meg at Pelle var blitt påkjørt. Han døde så å si umiddelbart etter. Jeg vet ikke akkurat nå hvem jeg er mest lei meg for. Om det er meg selv, Pelle eller Liss med familie. Det hele er så ufattelig trist. Pelle var en hund som Liss og familien fikk hos oss da Julie ble

født. Det kom av at Ina ikke lengre hadde kapasitet til å ta seg av han. I tilegg hadde han en tendens til å markere inne, siden han bodde i lag med en annen hanne. Vi løste jo det problemet med å kjemisk kastrere han. Men uansett valgte vi å omplasere han til beste for han selv. Og hvilken fantastisk familie han fikk:) Vi hadde veldig mange forspørsler men det var noe eget med Liss & Co. Vi har aldri angret en dag på at det ble de. Da vi møtte dem og Pelle og så hvor lei seg de ble for at Pelle fremdeles valgte oss, (han hadde jo gjeterhund i seg og endelig fant han flokken) viste vi i hvertfalll,at de var de rette. Historien bak Pelle vil jeg ikke si så mye om. Men når Vegard og jeg første gang møtte Pelle, traff vi en valp/unghund med flekkede tenner. Pelle hadde desverre ikke fått de stimuliene han trengte for å bli hund. Men med mye omsorg og trening ble han en fantastisk liten venn. Ina gikk agility kurs med han og han var en trofast kamerat i skogen.

Akkurat nå er jeg så innmari lei meg. Men til Liss og Geir med familie og til du uheldige, som kjørte den bilen. Det var et tragisk uhell, som absolutt ingen har skyld

i. Jeg føler så med dere, samtidig som jeg savner den lille karen den dag i dag. Men jeg har aldri tvilt på at det var rett valg og la han flytte til dere. Dere ga han en fantastisk tid.