En liten del av søks området.

Jeg har brukt mange dager på å tenke hva jeg skulle skrive her. Egentlig er jeg enda ikke sikker på om jeg vil skrive noe som helst. Det er flere grunner til at jeg er usikker. Både det at det er vanskelig å beskrive hva man selv føler i forhold til en slik lete aksjon og pga at jeg har den dypeste respekt for den forulykkede og de pårørende. I forrige uke ble en eldre dame borte i fjellet her og familien hadde sist kontakt med henne kl 14.30 på ettermiddagen. Hun ble meldt savnet ca klokken 20.30 samme kveld. Den ettermiddagen høljet det ned her klokken 15.30. Når jeg stod opp om morgenen så jeg at jeg hadde fått melding om å komme ut med hundene. Jeg ventet på en vennine (også med hund) og dro så opp til rednings sentralen og meldte oss. Lederen for operasjonen mente at det var best å sende de godkjente hundene ut først. Og det er jo ren logikk. For hver ekvipasje som ble sendt ut, ble det jo lagt nye lukter, for de som allerede var ute. Når Vegard kom hjem av jobb om ettermiddagen dro han opp og meldte seg. Han gikk ut ca klokken 21 om kvelden og var hjemme noe før 2 om natten. Fremdeles ingen tegn til savnede. Torsdag var jeg på jobb og kunne ikke gå i fjellet. Men så sent torsdag kveld fikk jeg en oppringing om jeg kunne stille klokken 9 neste morgen, med begge hundene på søk. Selvfølgelig gjorde jeg det.Jeg funderte litt på hvordan jeg skulle klare å jobbe med begge hundene samtidig. En løsning jeg tenkte på var å låne den ene ut til en annen gruppe. Men på gruppen vår var det 2 til som var hundevant og i tilegg var det ønsket å ha de på denne gruppen.

Noe av området.

Det første vi måtte gjøre var å kjøre opp til startpunktet med en ATV (terreng firhjuling.spare mest mulig krefter). Bak ATVèn var det festet en smal henger. Den skulle jeg og ei anna med hundene sitte i . Ja,ja tenkte jeg her er det bare å belage seg på å gå opp hele veien. Mine hunder har aldri sittet i en slik! Ok, det var et forsøk verdt. Så først klatret hun andre oppi så jeg. Jeg ropte inn hundene. Cornelia hoppet oppi fanget mitt med en gang jeg gikk oppi. Loke tenkte seg litt om. Men så var det som han tenkte; tør de så tør jeg. Det gikk forbausende bra, heldigvis. For det var litt av en stigning og et gjørmehav etter all trafikken. Et stykke etter at vi hadde begynt på turen, begynte Cornelia og trekke mot en elv, med temmelig høye kanter på siden,som gikk opp mot en rygg. Her ble vi veldig usikre på om hun hadde noe i nesen eller ikke. Men vi konkluderte med at det kunne være lukter fra andre lag, som hadde pasert tidligere.
Jeg hadde planlagt i hodet at jeg ikke ville ha begge løse samtidig. Var redd for at de da bare ville leke og ta det som en søndagstur. Det forunderlig var at jeg etterhvert så at begge hundene var i arbeidsmodus, det var akkurat som at de senset alvoret. Så vi valgte å la begge gå løse samtidig. Etter å ha kommet oss et bra stykke innover, sa jeg at jeg gjerne skulle hatt noe hundene kunne forbinde med den savnede. Heldigvis var det en som hadde en tom brødpose og handlepose,som hadde tilhørt henne. Litt senere kom også en på at hun hadde solbrillene hennes i lommen. Så hundene hadde svært lite å gå på i forhold til alle som hadde gått i området. Rednings aksjonen var da trappet ned til søk etter omkommet.
Jeg sa i fra til resten av gruppen at jeg ikke forventet at Loke og Cornelia ville gå bort til en omkommet, siden de ikke var trent på det. Men jeg antok at de ville markere og så forvente at jeg gikk foran. Eller vi kunne håpe på gjenstands funn. Nå var ikke troen min veldig sterk på det tids punktet, siden så mange dyktig folk hadde gått før oss. Men som jeg sa den ene meteren er ikke søkt på, siden hun ikke er funnet. For å gi dere et bilde av noe av terrenget hos oss, se bildene. Hvis jeg skulle skrive om alle tanker og helle lete aksjonen ville jeg antagelig blitt sittende her lenge. Men for å gjøre en lang historie kort. Loke begynte plutselig å markere midt ute i ødemarken. På oppover turen begynte han å sirkle. Han stopppet, så på meg og tydelig prøvde å fortelle meg noe. Da var vi 2 i lag, siden vi prøvde å dekke mest mulig av området. Vi tilkalte resten av gruppen og etter en stund ble avgjørelsen om å fortsette tatt. Det området vi var i lå sannsynligvis for langt nede og var veldig gjennomsøkt fra før av…………….På tilbake turen fra fjellet fikk vi beskjed om å dele gruppen. Noen gikk tilbake til “Blåfjellvannet”, 2 gikk oppå en høy rygg mens 2 av oss gikk under ryggen og fulgte bekken nedover.  Etter å ha gått et bra stykke tilbake, satte plutselig Loke i å halse. Jeg ropte stopp til Cornelia. Vi stod en stund og så oss rundt og lot hundene få gå fritt. Jeg sendte Cornelia ut på gjenstands søk, uten funn. Loke sirklet og hadde tydelig lukten av noe. Jeg må gjøre den erkjennelsen at på dette tidspunktet var jeg segneferdig selv. Jeg hadde fjell sko,som var fylt av vann og et kne som hadde hatt total havari på oppover turen. Er det min unnskylding for å gjøre en gedigen fører feil. Nei, men det er sannheten. Samtidig som jeg stod og så oppover “skrenten”, glemte jeg å sende hunden ut på motsatt side. Vi konkluderte med at det kanskje var et dyr, siden vi ikke fant noe. Nå var vegetasjonen så tett at det var umulig å se alt, uten at vi hadde hatt en stikke og gått og slått tilside med. Samtidig måtte vi ha klatret og det hadde kneet mitt sagt stopp med. Vi tok oss ned og ga beskjed om at hunden hadde markert begge veier, men kun en plass halset han. Lederen for Røde Kors tok det svært alvorlig siden det var eneste markeringen på hele aksjonen. Jeg selv fikk ikke ro i meg og Vegard var antagelig veldig lei av å høre meg si at jeg skulle opp igjen og rundere der. Det viste seg at hun lå i lia, ovenfor der Loke markerte. Hun har falt ned der i tåka,som kom den ettermiddagen.. Det måtte gå 15 personer med 2 meters mellomrom for å se henne. De delvis klatret og gikk.  Av en eller annen grunn viste jeg innerst inne at Loke hadde rett. Hvorfor i alle dager skulle han plutselig begynne å markere midt i ødemarka!!!!!Jeg kan ikke si at jeg er stolt over at jeg tvilte på hunden, men som en sa til meg. Hvis det hadde vært liv ville han gått helt frem. Så var det jo også alle som hadde lett der før. Men antagelig var det rett vinddrag når vi paserte og Loke fikk det i nesen. Er jeg stolt av arbeidet hundene mine gjorde,ja. De gikk fra 9 om morgenen til ca kokken 16 på ettermiddagen og viste ingen tegn på at de var slitne. For å sitere ei jeg trener i lag med. Sammenlignet med et slikt arbeid er poeng summene i konkurranse ringen bare “bullshit”. Det er i slike settinger vi virkelig ser hva som bor i en hund og nytte verdien av å trene hund. Cornelia ble faktisk klasse vinner i lp3 på lørdagen, men det betyr liksom ingenting, sammenlignet med å kunne gjøre en slik jobb i lag med hundene.

Loke er tilbake

Til sist vil jeg si at jeg har enorm respekt for alle som hjalp til. Både frivillige, røde kors, rednings hundene, hjelpe korpset, militæret, politi osv.  Fantastisk å se en slik innsatsvilje fra både lokale folk og andre uten i fra. Det er godt å vite at de pårørende har fått en løsning.

PS: Jeg er faktisk begynt å vurdere redning igjen, tanken som jeg egentlig la bort når Lucky døde.

Vi vant

Men spesielt hyggelig å få høre fra dommeren at jeg var en dyktig hundefører og at Loke og Cornelia har et mega stort potensiale De hundene skulle hun møte i elite Jeg måtte ikke prøve meg på å pensjonere Loke

4 år

Siden jeg har utviklet meg til en elendig blogger, for jeg heller bruke film og foto Filmsnuttene er egentlig bare for gøy. (Filmene er på side 2, se sidetall helt nede på denne siden.)) Skulle trene men det ble mest bare tull

Loke har fylt 4 år nå og er vel å regne som voksen…….Jeg tenkte jeg skulle gå med han i Tromsø den 21, men muligens dropper jeg ut. Han er rett og slett ikke i form. Det virker som han har mistet det meste av konsentrasjon etter den ulykksalige påkjørselen Heldigvis merker vi ingenting i det daglige eller i lek med de andre hundene. Men hvis jeg stiller krav til konsentrasjonen, så faller han som oftest helt ut. Desverre må jeg nok innse at hans konkurranse karriere fikk en brå slutt Den siste uken har han vært med Vegard på jobb,siden Cornelia har hatt stå dagene i løpetida. Mye mindre stress for de begge 2. Jeg har også meldt på Cornelia i Tromsø. Realistisk sett er vi ikke i nærheten av opprykk denne gangen. For tiden har hun en heller rotete “fri ved fot”. Det blir vel ofte slik at man prioriterer andre momenter. Shame on me, da Cornelia var 1 år fikk jeg høre hos en dommer at hun var lysende, det var etter fri ved fot. Hm, han skulle sett henne nå………Solan er veldig lik Cornelia, altså treningsnarkoman/belønnings freak. Så herlig å jobbe med, men akk så lett å belønne feil Så jeg har foreløbig nesten ingen kommandoer på han, kun frivillig adferd. Plass og dekk er vel de eneste han kan sånn noenlunde, utenom kom

En utstillings dommers drøm...........

21 uker

Loke i sitt yndlings element

Cornelia

Fart

Kommer

Vi valgte å stalle hundene opp i skogen istedenfor å kaste bort masse tid på å gå ned til bilene hver gang en hund skulle ut i sporet eller runderingen. Solan forbauset meg virkelig her med sin tålmodighet. Ikke et pip i fra han. Tina til BS hadde en flott trening med tilbake melding i rundering.  Kristin hadde med seg Shabby og Chinko og her tar vist hun og Shabby seg en pep talk.  Som jeg har sagt før, så er Solan en meget avbalansert ung mann. Så har han pause, så er det ikke så nøye hvor han ligger  Her får jeg gode tips av Margareth (hm,som så ofte ellers).

Kristin,får innspill fra Cari og Margareth om “hurtig stå” . 

Jeg har desverre ikke mange bilder fra denne treningen,siden jeg knapt rørte kameraet selv. Men her er noen av deltagerne :

Cornelia

Siden det ikke ble noe av Narvik turen vår i dag, bestemte vi oss for å ta ei økt med jakt trening ved vann. Solan som ikke har vært så interesert i og bade var den som overrasket oss Samtidig hadde han et natur talent for avlevering. Det var rett opp med dummien, holdt den i et godt grep og ristet seg ikke. Se bilder i galleriet

Ok, mor, jeg er klar

Vi var egentlig påmeldt den 24 til lp3 med Cornelia. I år skulle det være lydighet med i Midnattsolhoppet Gjett om vi har trent strukturert og målbevist. Når jeg meldte på hadde jeg vel kalkulert med 3 nuller i bagasjen. Men de har vi klart å redusere til en halv null Nå vet man jo aldri hva som skjer under en konkurranse, men greit å ihvertfall ha øvelsene inne Jeg meldte på rett og slett for å se hvor vi ligger ann og teste litt ut banen i Tromsø. Generelt har ikke våre hunder fungert godt på den. Cornelia sin deby der ble uheldig med utstilling samtidig. Det var så trangt at bilene kjørte nesten på ring bandet og det var tett i tett med utstillings telt og dertil tilbehør. Samtidig måtte jeg få Veronica til å gå med Loke i fellesdekket,siden han og Cornelia var i samme klasse. Dommeren mente at det skule være bare 1 felles dekk, pussig siden det var nok hunder til 2  Det ble i det hele tatt en veldig dårlig start på hele konkurransen.Underlaget er en eller annen form for pukk, det er greit nok. Ovenfor banen går det hester i en innhenging, nedenfor er havet og ved siden renner det en elv. Muligens ble det rett og slett for mange inntrykk, siden hun var så ung. Så jeg hadde veldig lyst å se om hun fungerer bedre nå. Men desverre fikk hun løpetid i går Så nå er det bare å trene videre og melde på til i august

Khemosabi MJ’s Smooth Criminal-Solan

Uff, hvor er tida blitt av Solan har vist seg å være en avbalansert valp med mega stor motor. Akkurat det vi vile ha. Solan er lik Cornelia, bortsett fra at med henne måtte jeg jobbe med å kanalisere all energien rett. Solan er mer avbalansert i utgangspunktet. Litt mindre sprett ball Nå har det nok også noe å gjøre med at han tar etter de voksne hundene, så noe får man jo gratis i hverdagen. Feks det med å sitte og vente i innergangen før vi går ut, er noe han har tatt etter de eldste. Ellers er han og Cornelia veldig samme type, de elsker all form for belønning. Jeg kan bruke leke, godbit, kos og om så bare ord. Alt virker. Solan har en del artige ideer, for 2-3 uker siden fant jeg ut at nå måtte jeg ta meg i sammen og begynne på band trening. Hm, først la han seg flatt ned, så klorte han seg fast på ryggen til Cornelia. Det var da jeg bestemte meg for å vente med hele bandet Så for noen få dager siden bestemte jeg meg for å prøve igjen. Hadde jo visse forutaninger om at dette kom til å bli en utfordring. Nei, Solan tusler som en konge i lag med meg. Så de 2 siste dagene har vi til og med vært og gått tur etter veien. Ikke noe problem det Han har også fått det for seg at hvis både jeg og Vegard skal ut å kjøre, er det jeg som skal løfte han inn i bilen (vi har en høy bil). Kan det være at det er jeg som har belønningen ofte…………..Solan stjeler som en ravn. Det er litt gøy å følge med han. Tidligere hadde han en krok i stua, som han fort skjønte at de 2 største hundene ikke kom til, der gjemte han alle stjålne skatter I kroken lå det en stor elefant (kosedyr). Sist jeg vasket bestemte jeg meg for å kaste den, den trakk så enormt med støv  Dermed fant lille spurten en ny plass. Nå ser vi bare hale tippen til Solan forsvinne inn i buret med hans stjålne skatter Jeg har egentlig ventet på at Solan skulle begynne å tøye innkallingen litt og evn ikke komme så fort tilbake med leker. Men han kommer så stolt og lykkelig enten vi roper eller leker. Håper bare dette fortsetter. I enkelte ting ser jeg Loke igjen i Solan, slik som med andre mennesker. Begge er jo glade i folk men ikke så “hysterisk” sosiale. Det er greit med den som de kjenner eller at de blir oppfordret. Men ellers er andre mennesker totalt uinteresante for begge 2. Og glad er jeg for det Cornelia elsker folk……..så hun er den som er mest “typisk retriever” i så måte av våre 3. Hva Solan kan? Hm, vanskelig å ramse opp slikt, men han kan en god del hverdags lydighet, han er en helt unik valp og ha med seg i bil, han kan gå i band, han kan gå uten band, han kan sitt, på plass, enkle søks øvelser, dekk,apportere tilbake,  bli, komme og er mega flink på blikk kontakt/konsentrasjon. Selvfølgelig er alt dette sett ut i fra en valp og ikke kontra en elite hund Det Solan ikke liker er å svømme Han står gjerne på kanten og drikker, men svømming kan de andre ta seg av.

Sitter nå her jeg

Jeg er også veldig sikker på at Solan er skudd fast. Han har nå vært med på bruks treninger og 2 bruks stevner. Han kan godt legge seg å sove under skuddene  Han synes også torden vær er helt greit. Hm, i motsetning til føreren…..Han springer gjerne inn i agility tuneller og lignende. Klippe klør, der har han alltid 2-4 sekunds vifting med labben, før han sukker tung og legger seg til å sove!!!! Jeg er kommet i tanker på at Solan skulle ha blitt kalt Snake og ikke Solan. Hvorfor, dere skal se han logre….og for ikke snakke om når han blir tatt på fersken i ting han kanskje ikke skulle ha gjort

En hvil på fiske tur